Kjøpmannsgata ung kunst (K.U.K) stiller i tidsrommet 18.11.2022 – 26.02-23 ut et bredt utvalg av Arne Ekelands (1908-94) tegninger og malerier fra perioden 1938 til 1994. 38 år etter sist han ble utstilt i Trondheim, får besøkende muligheten til å se kunstproduksjonen til en av Norges fremste kunstnere. K.U.K vil med utstillingen sette Ekeland i sammenheng med dagens unge kunstscene og spørre om han fortsatt vil utfordre oss.
Maler og kunstkritiker Pola Gaugin kalte i sin tid Ekeland for «den største etter Munch», og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Bildene er på mange måter «larger than life»: store malerier med kosmiske og eksistensialistiske perspektiver på mennesket, fulle av samfunnsengasjement og evne å løfte frem allmenne tematikker. Ekelands arbeider har vært betydningsfulle for kunstnere med tilknytning til Trondheim, som Jacob Weidemann, Oddvar Alstad og Håkon Bleken.
Etter Ekelands (1908-94) debut i 1929 ble han siden en sentral del av norsk kunstliv. Maleriene hans rommer skiftende stilistiske tendenser og inkorporerer marxistiske og psykoanalytiske impulser. Ifølge kunsthistoriker Øivind Storm Bjerke, representerer Ekelands kunst et «i norsk sammenheng isolert tilfelle gjennom kunstnerens systematiske utarbeiding av symbolikk og motivtyper sprunget ut av et marxistisk grunnsyn». Mange av de utstilte maleriene gir uttrykk for Ekelands livslange politiske overbevisning, med motiver bestående av arbeidere i industrielle settinger og fabrikklokaler, klassekamp og fellesskap. Her blir det organiske og humane tett knyttet sammen med det mekaniske og maskinelle.
Man kan også si at Ekeland forener sin kommunistiske anskuelse med det kosmiske. I perioden 1927-31 var han knyttet til Axel Revold og hans krets. Inspirert av kretsens religiøse motiver, tok Ekeland opp en kristen ikonografi iblandet det marxistiske, på bakgrunn av deres overlappende tematikk og verdigrunnlag: nestekjærlighet, frihet og likhet. Storm Bjerke påpeker at de kristne motivene og bibelske scenene kommuniserte noe som var gjenkjennelig for et større publikum. Ekeland skal ha vært opptatt av å utforme en marxistisk ikonografi og å appellere til arbeiderklassen ved hjelp av familiære tema og motiver, og denne interessen preget ham også etter et opphold i Sovjetunionen i 1948. Der fikk Ekeland se sosialrealismen på nært hold. Reaksjonen hans på den realistiske og figurative kunstformen var negativ, men dog ikke helt avvisende. De didaktiske kvalitetene ved kunsten var sympatiske for Ekeland. Etter oppholdet gikk han mer i retning av realisme og sentralperspektiv, for så å bevege seg bort fra dette etter kort tid.
Det nyklassistiske og det kubistiske om hverandre var noe som fulgte Ekelands kunstproduksjon. På 20-tallet bar hans bilder preg av manierisme, nyklassisisme og kubisme, mens på 30-tallet kunne en se ekspresjonismens og surrealismens innflytelse. Ved 60-70-årene nærmet Ekeland seg hard-edge og psykedelisk kunst med fremtredende dekorative elementer og dynamiske linjer, hvor menneskelige og kubiserte, geometriske former ble flettet inn i hverandre. En legger også merke til de karakteristisk tannhjulaktige detaljene i Ekelands komposisjoner, blant annet i Offer fra 1979, som han stadig bruker i denne perioden.
Ekelands tegninger i svart-hvitt er svært rike på detaljer og samspillet mellom lys og skygge er mesterlig utført. Fargebruken i maleriene er til sammenligning langt mer koloristisk, enten Ekeland benyttet seg av stemningsfulle sterke, mettede farger eller mer nedtonede, bleke og duse nyanser.
Det moderne liv og moderniteten fremstilt med maskiner, industriarbeidere og urbane omgivelser, går igjen i mange av maleriene. På tross av de mange komposisjonene med sterke, strevende arbeidere i fabrikklokaler, oppleves motivene som alt annet enn kalde eller mekaniske – de er gjennomsyret med humanitet, med abstrakte former og spill mellom lys og mørke. Dette reflekterer Ekelands øye for dekorasjon og hans dypt estetiske tilnærming, hvor det politiske engasjementet skinner gjennom – men på ingen måte på bekostning av de formalistiske kvalitetene.
Flere av maleriene – for eksempel Hjem fra konsentrasjonsleiren og Krigens flod – uttrykker dyp menneskelig lidelse, fortapelse og smerte, med døde kropper i oppløsning. Bildene med apokalyptiske scener hvor vi får kjenne på krigens rå brutalitet gjør særlig inntrykk sett opp mot dagens globale politiske situasjon. Antikrigsbudskapet skinner igjennom komposisjonene. Men Ekeland uttrykker også vekselvis med fortapelsenes scener rom for håp, fremtidsoptimisme og solidaritet – det var for ham mulig å forestille seg bedre verden på tross av naturødeleggelse, krig og undertrykkelse.
Arne Ekelands billedverdener gir gjenklang den dag i dag – de fanger liksom både modernitetens tidsånd og det kosmiske, allmenne ved menneskets tilværelse. Og måten Ekeland får til dette på, er kunstnerisk, kreativ, og uavhengig av den historiske konteksten bildene ble skapt i. Maleriene evner å være skjønne, men uten å forskjønne. Det er fordi Ekelands humanisme, kommunistiske fremtidsvisjon og sentreringen av menneskets streben etter å løfte seg opp, frem mot en bedre tilværelse, snakker til et universelt behov og er høyaktuelt også for vår tid.
Svaret på spørsmålet K.U.K stiller må bli et tydelig ja, for Ekeland er så absolutt fortsatt i stand til å både utfordre og bevege oss.
Noter: 1 https://www.k-u-k.no/project/arne-ekeland/
2 Ibid.
3 Storm Bjerke, Ø. Arne Ekeland. Broen til melkeveien, 9.
4 Ibid., 12.
5 Ibid.