En mandags formiddag satt jeg og idémyldret etter noe å skrive om. Jeg ville forholde meg til samtidskunstscenen, da jeg generelt er interessert i feltets posisjon og rolle i samfunnet. Jeg er særlig interessert i det kritiske potensialet som ligger i kontemporære uttrykk – eventuelt mangelen på et slikt standpunkt som preger kunsten i det offentlige rom. For det er ikke noe nytt at kommunalt utvalgte utsmykningsoppdrag vektlegger det behagelige og nøytrale fremfor det provoserende; Artscene Trondheim gjorde blant annet en tekstserie tilbake i 2010/2011 (og et intervju i 2016) med tittelen “Kunstneriske kompromisser i det offentlige rom” som beskrev denne tendensen.1 I tillegg til politisk nøytralitet og forsøket på å appellere til et bredt publikum, så ligger det også et underliggende kriterie til verkets tidløshet i disse utvelgelsene. Denne rammen omfatter både materialets holdbarhet så vel som et ønske om en tidløs estetikk for at kunstverket skal kunne fungere i det offentlige rom på ubestemt tid. Denne rammen om holdbarhet kan naturligvis bortskrives som en ren praktisk begrensning, men dette er likevel en begrensning som styrer kunstnerens valg i henhold til materialvalg, stil, og kunstnerisk utfoldelse.
Imens jeg satt og tenkte på denne manglende kritiske posisjonen og kompromissene samtidskunsten må foreta seg, kom jeg blant annet til å tenke på de lyse granittskulpturene i området rundt Iladalen – legg merke til at idéen ikke traff meg umiddelbart, nettopp fordi de blender seg inn i omgivelsene. Med første øyekast kan det nesten være utfordrende å skille disse skulpturene fra steinene fra Ilabekken, både i henhold til fargene, størrelsen og materialet. Kunstneren bak disse skulpturene er billedhuggeren Stefan Christiansen, og skulpturgruppen har fått navnet “Gallus Ludens”. Verket består av ti skulpturer, og de er plassert spredt langsmed bekken, noe som også gjør at de erfares som en mer naturlig del av landskapet enn om de skulle vært plassert i en gruppe separat fra omgivelsene. Den tilsynelatende vilkårlige oppstillingen speiler bekkesteinenes plasseringer. Skulpturene fremstår som behagelige, organiske former i parklandskapet, og speiler dermed naturaspektet som omgir de. Disse skulpturene er absolutt fine; De reflekterer behag og harmoni, og det er klart at materialet fremstår som tidløst. Likevel vil jeg argumentere for at verket lar seg begrense av gitte rammer, og følgelig ikke oppnår status som fri kunst. De blender seg inn i omgivelsene i den grad at det kan virke som de heller gjemmer seg i frykt for å ta et standpunkt.
“Gallus Ludens” kan oversettes til “lekende fugler”, og ifølge Trondheim Kommunes nettsider så er de skulpturelle formene inspirert av kyllingknokler,2 uten at bakgrunnen for dette utdypes. Gustav S. Borgersen peker imidlertid ut hvordan disse kyllingknoklene kan gjenspeile et inntatt middagsmåltid: “[…] en hel kylling er blitt plukket fra hverandre ved hjelp av gafler og fingre,” skriver han i “Kunstguiden” (2021).3 Inspirasjonsgrunnlaget uttrykker dermed et potensial for verket til å være noe mer enn kun fine former – knokler som utgangspunkt innehar et snev av morbiditet. Denne morbiditeten vekker en nysgjerrighet hos meg som betrakter, men verket utfordrer ikke ytterligere. Knoklene speiler heller turgåerens matpakke i det hen setter seg på en av disse fine formene for å nyte en kyllingsalat en ettermiddag.
Man kan imidlertid argumentere for et subversivt potensial om man analyserer verket gjennom et vegansk perspektiv: Knoklene som en kritikk av menneskers kjøttkonsum og behandling av dyr. På denne måten kan verket ha pådratt seg en ny mening i lys av samtidens saker vedrørende dyrevelferd og klimakrisen, men dette er ikke nødvendigvis noe turgåeren merker seg. Selv om veganske alternativer stadig blir mer tilgjengelige så spiser størsteparten av befolkningen fremdeles kjøttprodukter, og følgelig gjenspeiler knoklene heller middagsmåltidet for majoriteten av publikum. Oversettelsen av tittelen – “lekende fugler” – bidrar heller ikke til å styrke dette veganske perspektivet, da tittelen heller beskriver noe gøyalt og lett. Verket har på denne måten et potensial til å ta et politisk standpunkt, men fullfører ikke. Tittelen begrenser verket til noe fint, lett og harmonisk.
Det ligger altså noe i verket som kan se ut til å ville si noe mer, men materialet, formen og tittelen begrenser på sett og vis verket til å være et bakteppe for en hyggelig parkopplevelse – skulpturene reflekterer en ro og et velbehag turgåeren kanskje søker, men de er raskt glemt igjen. Og kanskje er målet for disse skulpturene kun det å skape en harmonisk oase for kyllingsalatspising, men hva skjedde så med den høyrøstede, frie samtidskunsten?
Noter
-
Wiersholm, D., P. Formo m.fl. ved ArtScene Trondheim, “Kunstneriske kompromisser i offentlige rom”. Publisert 2010/2011 og 2016. https://artscene.no/category/tekstserier/kunstneriske-kompromisser-i-offentlige-rom-tekstserier/
-
Trondheim Kommune, “Kunst – Iladalen”. Lest oktober 2022. https://www.trondheim.no/kunst/kunst-i-uterom/kunst-iladalen/
-
Borgersen, Gustav S. Kunstguiden: Utendørskunst i Trondheim Sentrum. Trondheim: Museumsforlaget, 2021.