Fredag den 13. En skummel dato som lover intet annet enn ulykke og ubehag—fra sur vind med en gang en går ut døren, gjennom å nesten gå på trynet på vei over Blomsterbroen, til å gå (frivillig-ish!) på åpning av en utstilling på Trøndelag senter for samtidskunst. Dette blir sikkert en fin kveld.
Ikke misforstå—min misnøye med min eksistens i skrivende øyeblikk stammer fra en generell og prinsipiell skepsis til noe som helst som ble skapt etter Guds år 1934. Museer, gallerier og ellers utstillingssteder som viser frem samtidskunst gjør en kjempejobb med å introdusere nye kunstnere og ny kunst til et bredere, mer eller mindre kunstinteressert publikum. De trengs, og det er flott at de finnes—men jeg inngår neppe i disse stedenes målgruppe.
Dermed er jeg på vei til Trøndelag senter for samtidskunst for å se AWARNESS III av Synnøve Sizou G. Wetten. Det er lite jeg har fått med meg om selve utstillingen og kunstneren i forkant; i utgangspunktet skaper konseptet av en filmbasert utstilling en vag uro og frykt over den visuelle kunstens fremtid, og begrep queer-feministiske algoritmer som blir brukt på utstillingsstedets nettside bidrar med ingenting annet enn en rekke spørsmålstegn. Samtidig er dette nok meninger og oppfatninger som knyttes opp mot oppvekst og miljø og generelle preferanser skapt av omgivelser, så ha min subjektivitet i saken unnskyldt; kanskje denne utstillingen kan bidra med et annet syn på saken. Med disse tankene i hodet kommer jeg frem til inngangsdøren.
Gaten ligger øde. Ikke engang en bil kjører forbi den ellers passe travle veien. Det er som om verden holder pusten i solidaritet med meg idet jeg åpner døren og går inn.
Velkommen til the backrooms. Om noen er så heldige at de har sluppet unna en konspirasjonsteorifase i juleferiens kjedsomhet, la meg forklare: the backrooms er en passe creepy internettmyte, originalt fra det hverdagslige nettets helvetesgap 4chan. I korte trekk baserer den seg på liminal spaces, en estetikk bygget rundt hverdagslige plasser men klokken fire på natten. Stedene er gjerne i halvmørke, forlatt og foruroligende med mangelen på liv der vi er vant til å se det; tenk et tomt bibliotek, et forlatt svømmebasseng, en halvmørk skolekorridor etter offisiell stengetid. Det er kjente omgivelser, men de føles bare ekle fordi de er akkurat litt for stille, litt for tomme, litt for ukjente i forhold til hvordan vi til vanlig er vant til dem. På norsk betyr ordet liminal en overgangsfase, et mellomrom, en grensetilstand, og dette begrepet er perfekt for å forklare the backrooms: mellomfasen mellom vår oppfatning av verden og baksiden av simulasjonen vi alle lever i, skjærsilden mellom vår fysiske tilstand og helvetet (eller himmelen) av The Matrix.
“Bakrommet” består av hvite vegger, tre skjermer med hver sin filmprojektor som spiller tre forskjellige filmer i diverse stadier av blinkende lys og et lydsystem som gir inntrykket av at lyden kommer fra alle kanter. For en uforberedt, uventede sjel er disse sanseinntrykkene nesten hypnotiserende i forhold til den øde gaten utenfor. Skjermen til venstre viser en person som blir strøket over ansiktet av flere sett med hender; skjermen til høyre blinker hvitt; skjermen bakerst, i midten, er rolig og blå, og personen som blir vist flytende under vannet virker urovekkende rolig i sin tilstand. Stemmene fra høyttalerne er overalt; de er undrende, hakkende, robotiske. Til tider forvrenges de i horrorfilmstil, som den urovekkende barnevisen som av en eller annen grunn blir spilt i enhver klisje grøsser. Programming… emotions… now……… Am… I… real?..Am… I… conscious?.. Could… you… repeat?..
Jeg føler meg nesten som en karakter i en skrekkfilm i det øyeblikket vedkommende finner en skummel, mystisk dør og går gjennom den som en idiot mens publikum sitter og tenker for en dust, det er jo der monsteret sitter, det er jo der du blir drept, ikke gå inn dit!!! Jeg går dypere inn i lokalet, forsyner meg med informasjonsbrosjyrene og finner meg til rette på den eneste benken i rommet. I bakhodet husker jeg min skepsis angående temaene som ligger i grunne for utstillingen, så jeg velger å se på de tre filmene før jeg leser brosjyrene.
Hver skjerm viser hver sin kortfilm med tilsynelatende hvert sitt tema. Det ser ikke ut til å være et direkte plott i noen av dem; de består av klipp som fokuserer på nærbilder av menneskeansikt, av hender som rører hverandre, av blinkende farger, foruroligende tomme rom, interaksjoner mellom folk. Stemmene som surrer rundt i rommet ser ikke ut til å tilhøre en av filmene, men passer til alle tre; de legger til en kontekst av at det jeg ser, menneskene på skjermene, kanskje ikke er helt mennesker likevel. Jeg får inntrykket av en form for kunstig intelligens eller hyperrealistisk robot typen Ex Machina eller The Avengers sin Vision; disse fører tankene videre til 2001: A Space Odyssey, og til den andre Star Wars-filmen hvor Obi-Wan drar til Kamino og møter kloneskaperne i sterilt hvite korridorer som er akkurat tomme nok til å få en varsellampe til å lyse et sted i underbevisstheten.
Jeg blir fylt med en generell uro, men finner det vanskelig å se vekk. Igjen, som en thriller eller en skrekkfilm: du vet du kommer til å bli skremt, men du venter på det med en nesten pervers nysgjerrighet, en motvilje blandet med like mye frykt som glede (til syvende og sist er vi jo alle adrenalinsøkende masochister i en større eller mindre grad, er vi ikke?); filmene går i loop, men alle til ulik tid, og det er som om jeg er plukket ut av tiden. Rosa og gult blinker på en av skjermene og jeg må blinke meg selv tilbake til virkeligheten. Brosjyrene er skjevt brettet i fanget mitt, og jeg bestemmer meg for å sette meg bedre inn i hva det nå enn er som foregår her inne.
Filmene har alle en form for plott som blir forklart på arket; det er visse karakterer som blir introdusert, og deres forhold til sine omgivelser blir til dels forklart. Konseptene om bevissthet, kunstig intelligens, programmering av følelser og empati er alle nevnt i en grad eller annen; en av brosjyrene er et tankekart som fremhever de sentrale temaene. Utstillingen er en spekulasjon om livet i fremtiden, og stiller spørsmål om hvordan evolusjon av kjønn kan bli påvirket av de teknologiske fremskrittene, hvordan nevnte fremskritt kan hjelpe å forklare følelser og om vi lever i en simulasjon. Fokuset på berøring og kontakt mellom mennesker blir også nevnt; we need empathy in order to change the system, we need to be touched og mirror neurons provide a direct internal experience of another person’s actions of emotions, and may be the neurological basis of empathy står det i brosjyren. Programming… feminism……….Am…I….A.I?.. sier den creepy, robotiske barnestemmen. EMPATHY AS A RADICAL POLITICAL TOOL står det midt i tankekartet.
Min skepsis melder seg tilbake inn i bevisstheten.
Det er mye jeg kunne ha sagt om de nevnte temaene, fra at empati er samfunnsskapt og til dels begrensende for vitenskapen, gjennom diskusjon om kunstig intelligens og definisjonen av denne, til å fundere på den queer-feministiske delen av utstillingens budskap. Dette ville isåfall ha vært en mer politisk tekst, også skrevet med en mye mindre grad av dårlig humor og oppblåste fordommer (og takk til alle overmenneskelige makter at det ikke er det). Jeg skal ikke påstå jeg skjønner alt kunstneren henviser til, ei at jeg forstår meg helt på konseptet og dets forhold til sitt medium. Jeg skal heller ikke gå i dybden og gi en grundig analyse av utstillingen eller sette den i kontekst nettopp på grunn av min mangel på forståelse og min iboende og sta skepsis til samtidskunst. Det er tydelig at kunstneren har et tema i tankene, og filmene komplimenterer hverandre og passer godt sammen tematisk og visuelt. Spørsmålet som blir høyt stilt gjennom høyttalerne (Am I A.I?) virker litt for banalt og tydelig, men understreker kanskje poenget; brosjyrene bidrar både til å forstå opplevelsen som utstillingen er i seg selv, men fører også tankene i en spesifikk retning. Diskusjonen om hvorvidt kunst skal oppleves i et vakuum eller om en skal gi den en bakgrunn venter utålmodig på å bli tatt opp, som om den ikke har vært tema til utallige samtaler, bøker, filmer etc. etc. i en liten evighet.
De blinkende lysene gir meg hodepine, og stemmene er creepy. Ideen om at vi lever i The Matrix blir fremhevet av å sitte i det mørke lokalet, og jeg føler et generelt ubehag over hele atmosfæren av utstillingen. Jeg bretter sammen brosjyrene og finner veien ut i den kalde vinternatten.
En bil kjører forbi, jeg lander nesten på rumpa på glattisen, og ser noen krysse veien lenger nede i gaten. Verden er ekte, mennesker er ikke programmert, og jeg lever ikke i et mellomrom mellom aliens og en avansert illusjon.
AWARNESS III gjorde likevel et inntrykk på meg, om kanskje av feil grunner. Utstillingen er verdt å få med seg, om bare for å føle på den (u)roen som kommer med å eksistere i et mellomrom.